Ved livets slutt Dagens Medisin 21.02.2013
brakte nyheten om at nå kan pasienter få si nøyaktig hvordan de vil bli behandlet dersom de blir alvorlig syke, også når det gjelder personlige, følelsesmessige og sjelelige behov. Et livstestament som beskriver dette, skal nå prøves ut ved fire sykehjem i Oslo.
Foreningen Retten til en verdig død har siden 1977 arbeidet for at dette skal bli en realitet, og vi ønsker et slikt tiltak hjertelig velkommen.
Dokumentet Mitt Livstestament utstedes i dag til medlemmer av vår forening – tidligere Landsforeningen Mitt Livstestament. Testamentet ble i sin tid utarbeidet i samarbeid med Den norske lægeforening.
Å DØ I FRED. Foreningen Retten til en verdig død har som formål å arbeide for at mennesker får lov til å dø i fred – og ikke unødig holdes i live ved kunstige midler.
Rundt årtusenskiftet ble foreningen og Legeforeningen enige om hvilken autoritet et livstestament skulle ha. Man fant da frem til formuleringer og praktiske løsninger som skulle sikre at behandlende lege kunne føle seg på trygg grunn når han eller hun velger å unnlate å gi behandling, samtidig som testator kan føle seg trygg på at unødig livsforlengende behandling ikke blir gitt.
JURIDISK BINDENDE? Foreningen Retten til en verdig død har hevdet at livstestamentet må være å betrakte som et juridisk bindende dokument. Rådet for legeetikk erkjente også den positive verdien av livstestamentet, men konkluderte i 1994 med at det ikke burde gjøres juridisk bindende. Rådets hovedinnvending var at de beskrevne betingelser for å holde behandling tilbake, ikke var klare nok, og utdypet dette ved å peke på at i en akutt situasjon ville det ofte kreves atskillig tid før man kunne komme frem til en sikker prognose.
Selv om man kunne få inntrykk av et avgjørende skille mellom vår forening og Legeforeningen i denne saken, ga synet til Rådet for legeetikk grunnlag for optimisme når det gjaldt å finne frem til et omforent syn. Noe senere kom Sandsdalen-saken, og forholdet mellom foreningene stivnet til i en langvarig taushet.
MORALSK AUTORITET. I høringsuttalelsen fra vår forening til «NOU nr. 2: 1999 Livshjelp» ble det pekt på ønskeligheten av et samarbeid på det store feltet «passiv dødshjelp», der synspunktene til Legeforeningen og vår forening var sammenfallende. I februar 2000 ble det gjennomført systematiske drøftelser mellom Rådet for legeetikk og foreningen vår, i regi av Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo.
Et viktig spørsmål var å finne ut om det var grunnlag for felles holdning til livstestamentets juridiske gyldighet. Vår styreleder, Axel Schmidt, sammen med leder av Rådet for legeetikk, var i utgangspunktet enige om at et juridisk regelverk ikke ville fungere hensiktsmessig når det var legens faglige skjønn som skulle avgjøre om kriteriene beskrevet i livstestamentet var til stede.
Senere fulgte en erklæring fra et enstemmig styre i foreningen, der det het at konkrete lovregler ikke ville gi en tilfredsstillende løsning, og at man i det videre arbeid med et revidert testament måtte tilstrebe at testamentet fikk en styrket moralsk autoritet.
OMBESTEMMELSE. Lov om pasientrettigheter av 2. juli 1999 bekreftet samtykke til helsehjelp og slik ble det stadfestet at det livstestamentet står for, offisielt ble anerkjent som god medisinsk praksis.
Et vanskelig spørsmål har dreid seg om ombestemmelsesproblematikk: Mener pasienten som nå ikke kan gjøre rede for seg, det samme som da testamentet ble skrevet? Etter grundig drøfting ble det enighet om at testamentet kunne trekkes tilbake når som helst.
Dette er bakgrunnen til at medlemmene, ved innkallingen til hvert årsmøte i foreningen, får tilsendt et nytt, årstallsdatert kort som man alltid skal ha med seg i veske eller lommebok.
MENTALHYGIENE. I det som er sagt og skrevet om livstestament og behandlingsunnlatelse, har det som regel vært mest oppmerksomhet om hensiktsløs lidelse – eller i sløvet institusjonstilværelse. Den mentalhygieniske effekt av livstestamentet må imidlertid ikke underslås når vanskelige valg skal treffes.
I Danmark er det opprettet en sentral database ved Rigshospitalet i København. Foreløpig har det i Norge vært enighet om ikke å bygge opp en slik database. Men nå pågår det et arbeid som kan gi et slikt resultat. Foreningen Retten til en verdig død har fremholdt flere ganger i sine beretninger at arbeidet med et offentlig register har førsteprioritet.
Vi ser gjerne at det blir en realitet – og at det vil gi livstestamentet en styrket moralsk autoritet. ■
– Ole Peder Kjeldstadli, leder av Foreningen Retten til en verdig død
– MENTALHYGIENE: – Det har vært mest oppmerksomhet rundt hensiktsløs lidelse eller personer i en sløvet institusjonstilværelse, men den mentalhygieniske effekten av livstestamentet må ikke underslås når vanskelige valg skal treffes, ifølge artikkelforfatteren