Retten til å gi den gode død
Jana Midelfart Hoff, overlege ved Nevrologisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus skrev i Dagens medisin» torsdag 7. juni at leger er satt til å kurere, lindre og alltid trøste. Bakgrunnen for hennes artikkel var en reportasje i Der Spiegel som beskrev om åpningen av den første dødshjelpklinikken i Nederland, «Levenseindekliniek», som baserer seg på ambulante eutanasi-team som hvis vilkårene er oppfylt, kommer hjem og avslutter pasientens liv.
Jonny Davidsen skrev i Oppland Arbeiderblad 17. mars 2012 om hvordan han opplevde sin mors død, en død som var ytterst pinefull, og hun ønsket en snarlig død. Han følte et slags press til å hjelpe, og da legene ikke kunne gjøre mer, følt han seg presset til svare at han skulle prøve. Han avslutter med følgende: «Det er mange motstandere av aktiv dødshjelp, men som en bekjent utbrøt: «Alternativet kan være den rene tortur». I mediene har vi siden jul fått beskrevet mange tilfeller som forteller om nettopp denne torturen mange pasienter utsettes for når de er alvorlig syke i terminalfasen.
Foreningen Retten til en verdig død vi arbeider for å endre lovverket slik at mennesker som er i sammen situasjon som Jonny Davidsen skal få den nødvendige hjelp ved at vi får et lovverk som gir personer med uutholdelige smerter i terminalfasen rett til å få hjelp til å dø om det er deres innerste ønske og kontrolltiltak er ivaretatt. Vi ser for oss den såkalte Oregonmodellen.
Hovedmålet ved denne loven var å finne fram til hvordan man best mulig kunne respektere og beskytte pasientene som ønsker hjelp til å dø samt å respektere og beskytte legene som vil gi slik hjelp.
Legene anbefaler at pasientene skal takke nei til livsforlengende behandling, og mange i helsevesenet er av den mening at pasienter i sluttfasen raskt pådrar seg en lungebetennelse og at dette fører til en fredfull død om man avstår å behandle med antibiotika. Det er skuffende at mange har et så kynisk syn for ikke å lytte til pasienten!
Aktiv dødshjelp kan ha former som at legen foreskriver medikamenter som lindrer pasientens frykt og smerter, men som samtidig påskynder døden, og dette kan være en dødelig dose, men hensikten er å lindre. Da ligger det slik jeg tolker det innenfor grensen for hvordan passiv dødshjelp utføres.
Mange gjør et nummer av den såkalte skråplaneffekten og viser hvordan det etter manges mening er gått i Nederland. Professor Barbara Glidewell har analysert The Oregon Death With Dignity Act og hvordan denne praktiseres. Hun sier klart og tydelig at etter 12 års praksis var det ikke spor til støtte for skråplanargumentet i Oregon.
Det handler om å dø med verdighet. Nasjonalt formidlingssenter i geriatri har satt opp 12 punkter som de kaller ”Prinsipper for en verdig død”. Jeg nevner noen prinsipper her:
– Å vite når døden kommer
– Å kunne komme med ønsker som en vet vil bli respektert
– Å få lov å dø i tidens fylde, og ikke få livet forlenget formålsløst
– Å ha tid til å si adjø, og ha kontroll over andre tidsmessige forhold
Oregonloven viser seg etter min oppfatning å være godt egnet med tanke på at den blir målt opp mot visshet, forutsigbarhet, rettferdighet og åpenhet. Med denne muligheten vil de aller fleste kunne få muligheten til å dø med verdighet. Loven har imidlertid en svakhet som påvist av Horn. Det finnes visse pasienter som ikke er i stand til å ta medikamentet. Vi må imidlertid kunne finne fram til etisk forsvarlige måter å hjelpe dem på også.
Den tyske legen De Ridder sier at selvsagt er helbredelse det primære for legene, men samtidig er det etisk likestilt å sørge for en god måte å dø på. Mange leger er mer opptatt av at leger ikke skal ta liv enn å hjelpe sine pasienter på en optimal måte. De ser helt bort fra «best internest-argumentet» som jeg vil holde som overordnet: Forpliktelsen er å handle i den sykes beste interesse, og ikke alle har samme interesse!
Mang 11. juni holdt professor Jan Bernheim fra Belgia et foredrag i Oslo. Som en av verdens ledende autoriteter på området palliativ behandling, pleie og omsorg av døende og legeassistert dødshjelp, er Jan Bernheim en av de fremste talsmenn for at mennesker i en uhelbredelig situasjon selv skal kunne treffe beslutning en human og verdig avslutning av livet.