De fleste av oss vet lite om hvordan andre dør, fordi det skjer som regel bak lukkede dører og blir sjelden snakket høyt om etterpå. Menneskene du møter på denne siden gjorde det motsatte, og fortalte åpent om sykdommen sin og om hvordan de ville at livet skulle slutte. Noen av dem rakk å si det selv mens de ennå levde, mens det for andre er de pårørende som har fortalt historien i etterkant.
Historiene ligner ikke på hverandre. Noen var døende og hadde uker igjen, mens andre kanskje hadde år foran seg, men kjente sykdommen godt nok til å vite hva som ville komme. Felles er at ingen fikk den avslutningen de ba om her hjemme. De som hadde økonomi, krefter og pårørende som kunne reise med, kom seg til Sveits, mens de andre satt igjen med alternativer ingen burde måtte velge mellom.
Vi legger historiene ut fordi debatten om selvbestemt dødshjelp ofte handler om prinsipper, og sjelden om menneskene den gjelder. Takk til alle som har stått fram med sin egen historie, og til familiene som har latt oss fortelle den videre.
De fleste av oss vet lite om hvordan andre dør, fordi det skjer som regel bak lukkede dører og blir sjelden snakket høyt om etterpå. Menneskene du møter på denne siden gjorde det motsatte, og fortalte åpent om sykdommen sin og om hvordan de ville at livet skulle slutte. Noen av dem rakk å si det selv mens de ennå levde, mens det for andre er de pårørende som har fortalt historien i etterkant.
Historiene ligner ikke på hverandre. Noen var døende og hadde uker igjen, mens andre kanskje hadde år foran seg, men kjente sykdommen godt nok til å vite hva som ville komme. Felles er at ingen fikk den avslutningen de ba om her hjemme. De som hadde økonomi, krefter og pårørende som kunne reise med, kom seg til Sveits, mens de andre satt igjen med alternativer ingen burde måtte velge mellom.
Vi legger historiene ut fordi debatten om selvbestemt dødshjelp ofte handler om prinsipper, og sjelden om menneskene den gjelder. Takk til alle som har stått fram med sin egen historie, og til familiene som har latt oss fortelle den videre.
15. september 2026
Aud Kristin Lyngstad fra Levanger fikk påvist Alzheimers sykdom i mai 2026, 73 år gammel. Moren hennes hadde demens og døde av sykdommen i 2007. Aud så henne forfalle. «Det var så uverdig at jeg har ikke ord for det,» sa hun til TV 2. Tjue år tidligere hadde hun bestemt seg for at hun ikke ville leve videre dersom hun selv fikk demens.
Hun startet prosessen kort tid etter at diagnosen var stilt, mens sykdommen ennå var i et tidlig stadium og hun var beslutningsdyktig. 15. september 2026 døde hun på en klinikk i Sveits, med datteren Ann Karin hos seg. Datoen var hun selv med på å bestemme. Aud ville at historien hennes skulle få fram debatten om selvbestemt dødsi Norge, og lot TV 2 følge henne de siste dagene.
Oslo 3. oktober 2025
Rikke fikk brystkreft og beskjed om at sykdommen ikke kunne kureres. Hun var bare 31 år. I stedet for å holde det for seg selv, brukte hun den siste delen av livet på å be politikerne utrede selvbestemt livsavslutning. Våren 2025 tok hun og Foreningen Retten til en verdig død initiativ til et felles arbeid for en lovendring, som fikk navnet Rikkes lov. Hun var med på å utforme innholdet og var talsperson for forslaget utad.
17.juni 2025 holdt hun appell på Eidsvolls plass. Hun satt på en stol foran Stortinget og snakket om at hun ville leve, og om retten til å eie sin egen avslutning. Bare noen få politikere møtte opp. Talen ble senere kåret til Årets tale i 2025. Rikke døde 3. oktober 2025. En måned senere ble foreningens hederspris delt ut under navnet Rikkes pris for første gang, og familien tok imot den på hennes vegne.
26. mars 2025
Ole Andreas ble født tre måneder for tidlig og levde hele livet med cerebral parese. En hofteskade i 2012 forverret tilstanden kraftig, med nattlige spasmer og vedvarende kramper. I august 2023 fortalte han åpent til Moss Avis at han ba om å slippe å våkne. Kort etter startet søknadsprosessen til Sveits, som fortsatt er det eneste reelle alternativet en nordmann har.
Klinikken ga grønt lys i desember 2024. 26. mars 2025 klokken 15.26 sovnet Ole Andreas stille inn, 33 år gammel. Han åpnet selv ventilen som slapp medisinen inn i kroppen, og takket personalet og ledsageren med ordene «Tusen takk! Tusen takk for at dere hjelper meg.» I rommet ved siden av satt moren Mona og søsteren Kamilla, mens faren Ole Kristian fulgte seremonien på FaceTime fra Jeløy. Urnen med asken ble sendt hjem til Norge, og faren måtte hente den på Bunnpris.
Oslo 20. januar 2020
Torgeir ble født i Mo i Rana i 1996 og fikk diagnosen cerebral parese som seksåring. I puberteten ble han raskt dårligere, og legene måtte se på diagnosen på nytt. 17 år gammel fikk han påvist 4H-syndrom, en sjelden muskelsykdom som først ble beskrevet i 2007. Det finnes ingen kur. Etter hvert klarte han ikke å gå, mistet evnen til å spise og drikke, og til slutt kunne han ikke løfte hånda. Hodet var klart hele veien.
I 2017 forsøkte Torgeir å ta sitt eget liv. Han var 21 år og hadde ikke krefter nok til å gjennomføre det. Hjelpeapparatet konkluderte med at han ikke var deprimert, og han holdt fast ved at han ikke ville leve videre. Foreldrene tok kontakt med en klinikk i Sveits, og søknaden gikk gjennom. Datoen ble satt to og et halvt år fram i tid, og han sto ved den. 20. februar 2020 døde Torgeir i Sveits, 24 år gammel, med foreldrene og storesøsteren Solveig i rommet. Han ga flere ganger uttrykk for at han helst ville avsluttet livet i Norge.
30. april 2018
Inger Staff-Poulsen levde med uhelbredelig kreft i fem år, og var like lenge medlem av Dignitas uten å reise dit. Inger ønsket ikke å reise til Sveits før hun var i dårlig form, men hun viste at dersom hun ventet for lenge, ville sykdommen dra henne inn i det hun kalte den palliative spiralen i Norge.
«Sykdomsforløpet til kreft er dessverre ytterst vanskelig å forutsi,» skrev hun.
Hun skrev en kronikk om synet sitt på aktiv dødshjelp, og ba om at den ikke ble trykket før hun var død. Da kronikken var skrevet, forsøkte hun å avslutte livet, men hun ble funnet og våknet på sykehuset. I egne øyne var hun da berøvet en skånsom og verdig død, fortalte ektemannen Arne Svalastog.
Etter en uke på sykehus kom hun hjem til gården, til ektemannen, kattene og hunden, og neste morgen tok hun sitt eget liv. Svalastog sendte kronikken til Dagbladet, som trykket den 2. februar 2019 med henne selv som forfatter, oppført som avdød art director.
2018
Jan Cohen var moren til Anna Cohen Kirah. Hun var 87 år og bodde i delstaten Washington i USA, der loven åpner for assistert livsavslutning på bestemte vilkår. Hun hadde uhelbredelig kreft og få måneder igjen å leve. Planen for sin egen død hadde hun lagt mange år før hun ble syk. Hun ville lukte sitt eget hjem og høre fuglene utenfor når det skjedde.
Etter 15 dagers karenstid ble kapslene hentet på apoteket og blandet inn i en gin og tonic-sorbet, etter en oppskrift hun hadde utviklet selv. Fastlegen var til stede. Barn og barnebarn gikk fram én etter én for å ta farvel. Hun sovnet etter to minutter, og hjertet sluttet å slå etter tolv. «Å kunne gi folk det siste ønsket de har, og kunne bestemme over sin egen død, det er en gave. Det er kjærlighet, rett og slett,» sier Anna Kirah.
Rikke var en tydelig og modig stemme for retten til selvbestemt livsavslutning. Sammen med Foreningen Retten til en verdig død tok hun initiativ til Rikkes lov, som skal gi alvorlig syke mennesker mulighet til å avslutte livet på egne vilkår.
Les Rikkes sterke historie.
Ole Andreas levde hele livet med cerebral parese og store smerter. Da kroppen ikke orket mer, reiste han til Sveits for å få avslutte livet på egne vilkår.
Han åpnet selv ventilen som slapp den dødelige medisinen inn i kroppen og takket ledsagere med ordene:
«Tusen takk! Tusen takk for at dere hjelper meg.»
Torgeir ble diagnostisert med en sjelden muskelsykdom som 17-åring som angriper kroppen hans. Som 21-åring forsøker Torgeir å ta si eget liv, men lykkes ikke. Han har et sterkt ønske om å dø, og familien forstår etter hvert hva Torgeir ønsker.
Les historien til Torgeir og familien og hvordan han fikk den avslutningen han ønsket.
Da Anna sin amerikanske mor, bosatt i Seattle i USA, fikk uhelbredelig kreft, ønsket hun å benytte seg av aktiv dødshjelp. Obs: Saken står skrevet i Aftenpostens A-magasin og krever abonnement.
Les historien til Anna fra da hun reiste til USA og hjalp sin mor med å dø.
Inger ble diagnostisert med terminalkreft fem år før hennes død. Hun hadde mange tanker om livet og døden og hvordan hun ønsket at hennes avslutning skulle bli. Hun fikk det ikke helt som hun ønsket.
Les Ingers sterke historie.
Trenger du noen å snakke med? Mental Helses hjelpetelefon: 116 123. Kirkens SOS: 22 40 00 40. Ved akutt fare for liv, ring 113.
Har du en sak du ønsker å dele? Vi vil gjerne høre fra deg. Kontakt oss på post@aktivdodshjelp.no
