I januar 2009 orket ikke Tone å leve med smertene lenger.
Vi husker den pensjonerte legen Christian Sandsdalen som hjalp en alvorlig syk kvinne med å ta sitt eget liv. Sandsdalen gav kvinnen en dødelig dose medisin. Hun sovnet, og døde.
Samtidig var 29 år gamle Tone på sykehuset. Hun hadde fått nervesykdommen MS, og hun visste at framtiden ville bli tøff. Mer enn ti år senere lurte Tone på hvilke valg hun hadde. Det var fremdeles ulovlig med aktiv dødshjelp i Norge. 82 år gamle Christian Sandsdalen hadde blitt kjent skyldig i overlagt drap. Men han fikk ingen straff. Var det noen leger som i 2006 ville tatt samme sjanse?
Da Gjelvik i november 2008, besøkte Tone, sto alle ovnene på for fullt, og luften var tung. Men Tone hutret. Hun frøs alltid. Temperaturstyringen i hjernen hennes var ødelagt. Hun kunne derfor bare glemme å kjøre en tur med rullestolen ute. Det var altfor kaldt for henne.
Tone var derfor mest hjemme i leiligheten. Hun orker ikke å gjøre mye. Hun hadde enorme smerter. Men det var ikke bare smerter det var snakk om. Hun hadde mange andre lidelsesfulle symptomer som ikke syntes utenpå. Som kvalme, følelsen av å kveles, kløe, skifting av bleier og angst.
Det var vondt å bevege seg uten rullestol. Slitsomt å pusse tenner, tungt å spise og vanskelig å vaske håret. Tone hadde Multippel Sklerose (MS), en uhelbredelig nervesykdom som rammer mellom 250 og 350 mennesker i Norge hvert år. Den rammer hjernen og ryggmargen, som oftest til kvinner mellom 25 til 45 år. Mennesker med MS har forskjellige symptomer. De vanligste er dårlig syn, lammelser, smerter, tretthet, problemer med hukommelsen og spasmer, ifølge MS-forbundet. Det finnes ingen medisiner som kan gjøre pasienter med MS friske. Men det finnes medisiner som kan hjelpe mot symptomene. For Tone var det imidlertid ingen av disse medisinene som hjalp.
Hver dag var en kamp. En stor kamp. Hun lå nesten hele dagen. Selvtilliten ble dårligere og dårligere etter hvert som hun ble mindre med i livet. Hun ville jo veldig gjerne være til nytte for andre, men det var en umulighet.
De siste årene ble hun blir dårligere og dårligere. Hver eneste dag mistet hun en bit av seg selv. Hun ville gjerne leve, men ikke for en hver pris. Hun var fremdeles nysgjerrig på livet, på hva som ville skje i morgen, og om hun kom til å møte noen nye mennesker.
Tone hadde en hagle, et svart og tungt våpen som hun la på gulvet. Hagla ble kjøpt i redsel og frykt over hva som ville skje i framtiden. For Tone ble hagla en forsikring om at hun hadde et valg.
Men hun visste ikke hvor eller hvordan hun skulle skyte. Hun kunne ingenting om våpen. Hun leste også om en som skjøt seg selv. Han ville dø, men overlevde. Det kunne også være vanskelig for henne å bruke hagla. Hun trodde at hun ikke var sterk nok i fingrene til å trykke på avtrekkeren.
Men hun ville bare ha et valg. Når den dagen kom at smertene ble for store, og kvaliteten på livet er for dårlig, ville hun bestemme selv. Hennes ønske var å ha to dødelige piller hjemme. Da kunne hun ta pillene når du ikke orket mer. Da kunne hun dø hjemme, mens noen hun var glad i holdt henne i hånda!
Fredag 16. januar 2009 tok Tone livet sitt. Hun var alene i leiligheten, og hun var alene da hun døde. Tone kjempet for en verdig død. Fikk hun det? Var det vondt? Gikk det fort? Det er det ingen som vet. Ingen holdt henne i hånda. Det ville vært straffbart. Er dette en verdig måte å dø på?