Filmen Amour går rett inn i debatten om verdighet og død i tillegg til at den er et lite filmatisk mesterstykke. Amour er en sterk og usminket skildring, som gjær dypt inntrykk på publikum.
Vi trenger et samfunn med sosial solidaritet, hvor vi tar vare på sårbare gamle, hvor pensjonister og gamle er en sentral del av samfunnsaktivitetene og gir omsorg, hvor unge og gamle lærer av hverandre, hvor omsorg er verdiskapende arbeid og hvor sykdom, skrøpelighet, alderdom og død er en del av livet.
Amour foregår i all hovedsak inne i det gamle parets leilighet, men med virkningsfulle og stilsikre grep gjør den østerrikske regissøren Michael Haneke oss til en del av livet innenfor de fire veggene frem til livet ebber ut.
Michael Haneke regnes som en av vår tids viktigste filmskapere. Han ble født i München i 1942, men vokste opp og bor fremdeles sør for Wien i Østerrike. Med Amour har Haneke havnet i det eksklusive selskapet av fem regissører som har vunnet Gullpalmen i Cannes to ganger. Tildelingen av Gullpalmen var populær blant publikum som ble rørt til tårer under visningen.
I følge Aftenposten filmanmelder kan Amour være tiårets største filmverk. Filmen er kanskje den sterkeste og minst sentimentale filmen som er laget om alderdom og kjærlighet samtidig som den også er Michael Hanekes mest livgivende film.
I intervjuer har den østerrikske regissøren fortalt om hvordan film kan formidle livets vanskeligste realiteter. Med Amour forteller han varmt og usminket om den endelige slutten.
I følge Dagsavisen er Haneke en uroens mester, og en voldens mester. Den ligger også latent på lur i Amour. Denne filmen er imidlertid mye mer, og mer åpenbare temaer er døden som et tabuområde, eldreomsorg, den yngre generasjonens svik, aktiv dødshjelp og ikke minst kravet om en verdig død tydelige temaer.
De franske skuespillerikonene Jean-Louis Trintignant og Emmanuelle Riva, henholdsvis 82 og 85 år gamle, gir begge kompromissløse og uredde prestasjoner og rolletolkninger. Helt fri fra sentimentale føringer går de inn i en tematikk som er smertefull og vond å se på. Dette gjør «Amour» til en vond og vakker film.
Den sterke fortellingen i filmen Amour beretter altså historien om en eldre mann i Paris som passer sin døende kone etter at hun har fått slag.
Georges og Anne er et par i 80-årene som bor i en stor leilighet i Paris. De er velutdannede, pensjonerte musikklærere. Deres datter, som også er musiker, bor i utlandet med sin familie. Når Anne en dag blir rammet av slag, blir kjærligheten, som har holdt paret sammen gjennom så mange år, satt på prøve.
I vår gjennomregulerte vestlige sfære er familie og pårørende i større og større grad forskånet fra å oppleve et menneskes siste fase på veien inn i døden. Institusjonssamfunnet skaper avstand til sluttfasen i det naturlige kretsløpet, og resultatet er at døden nærmest er blitt et tabu. Dette skjer imidlertid ikke uten motstemmer.
I europeisk og i norsk sammenheng har debatten rundt døden og menneskeverdet bredt om seg, og har også skapt avtrykk i kunsten og litteraturen. Men mer direkte, nakent og humanistisk enn i Michael Hanekes «Amour», er den såkalt naturlige døden sjelden blitt framstilt.
Haneke tråkker ikke ned sykehuskorridorene. Ved å beskrive den naturlige alderdomsdøden gjennom et eldre par som har et rikt liv bak seg, og ved å legge handlingen utelukkende til deres personlige leilighet i Paris, skaper 70-åringen et fortettet, vakkert og vondt drama uten sentimentalitet eller utenomsnakk.
Siden filmes hovedpersoner har vært profesjonelle musikere, er det naturlig å bruke noen uttrykk fra musikkens verden. Per Egil Hegge i Aftenposten sier at det er noen filmer som skal kjøres med dundrende slagverk, fortissimo og fullt orkester. Hos Haneke, Riva, Trintignant og Huppert er vi i det briljante kammerspillets verden.
Siden det uunngåelige hovedtemaet er en verdig død, vil de fleste kanskje få den oppfatning at Hanekes Amour må være triste greier. Filmen er like fullt en hyllest til livet, livskraften, optimismen og kjærligheten.
Det er også en historie om livets slutt, hvordan den skal være og hvem som skal ha “regien”