Fra tid til annen reises spørsmålet om aktiv dødshjelp i media. Da handler det gjerne om enkelttilfeller av håpløst syke som vil gjøre slutt på sin lidelse ved å gjøre slutt på livet. Noen reiser til Sveits for å få profesjonell og legal hjelp der, mens andre tar livet sitt gjennom metoder som er sterkt belastende både for dem selv og de pårørende. Når spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp kommer opp, blir vi vitne til et politisk spill som ender med at en liten politisk minoritet lykkes i å sette befolkningens vilje til side.
Aktiv dødshjelp handler om at noen medvirker til at en annen, på dennes oppfordring, befris fra et liv i håpløs lidelse. Det er to hovedformer: Legeassistert selvmord (suicide), der en lege på pasientens anmodning skriver ut resept på et dødbringende medikament som pasienten selv kan velge å benytte seg av. Ved den andre formen, eutanasi, setter legen en dødbringende injeksjon.
Fire amerikanske stater har hittil legalisert legeassistert suicide for døende. Oregon var først ute med The Right to Die with Dignity act. Montana, Vermont og Washington har kommet etter. Tre europeiske land har legalisert eutanasi. Først Nederland i 2002. Her hadde man mer enn 20 års rettspraksis bak seg med bruk av nødrett i straffesaker omhandlende aktiv dødshjelp. Dette utgjorde grunnlaget for premissene for legaliseringen. Kjernekriteriene er at det skal foreligge en uhelbredelig og lidelsesfull tilstand hos pasienten og at man ikke har noen behandling å tilby som i vesentlig grad vil bedre tilstanden. Videre må den syke være godt informert om sin sykdom og dens (manglende) behandlingsmuligheter og hun/han må være beslutningsdyktig (kompetent). En en stabil, grundig overveiet og bevitnet anmodning om eutanasi må foreligge. Senere har Belgia og Luxemburg legalisert eutanasi etter tilsvarende retningslinjer som i Nederland.
70-90% av befolkningen i den vestlige verden støtter i dag legalisering av aktiv dødshjelp.
En representativ befolkningsundersøkelse i Norge i 2008 (utført av Synnovate) viste at 7 av 10 støttet legeassistert suicide for døende (Høyre- og Frp-velgere nærmere 8 av 10), mens drøyt 6 av 10 støttet eutanasi. Når den syke ikke er døende, men uhelbredelig syk og lidende, er støtten noe lavere, men fortsatt med klart flertall. En ny undersøkelse i 2011 bekreftet resultatet. I en kronikk i Aftenposten (15.10), Du eier ikke ditt eget liv, tar styremedlem i Unge Høyre, Mathilde Tybring-Gjedde, kategorisk avstand fra aktiv dødshjelp. Her er hun på kollisjonskurs med de fleste av de som stemmer på hennes parti, ikke minst de yngre velgere.
Leger er mer delt i spørsmålet enn folket. I Nederland, som har lengst erfaring med aktiv dødshjelp, støtter imidlertid 90% av legene dette. Samtidig vedtar legeforeninger og lege-etiske råd verden over prinsipperklæringer i mot både legeassistert suicide og eutanasi – selv om legene alltid har reservasjonsrett. I Norge har vi ingen nyere undersøkelser blant leger, for ca 20 år tilbake var det 17% som ønsket en utvikling i retning av legalisering.
Undersøkelser på dette området viser generelt at støtten til aktiv dødshjelp, både i
befolkningsundersøkelser og blant leger, er betydelig større blant de ikke-religiøse enn blant religiøst troende mennesker. Det er videre en klar sammenheng mellom holdning til selvbestemt abort og aktiv dødshjelp (selvbestemt død). Folkeavstemninger om legeassistert selvmord i de amerikanske stater blir møtt med massiv mobilisering fra den katolske kirken og pro-vita-bevegelser. Likeledes mobiliseres det fra religiøst hold mot legalisering av eutanasi i europeiske land.
”JA til livshjelp og NEI til dødshjelp”, heter det fra KrF-hold når man ønsker å legge dødshjelpsdebatten død. Aktiv dødshjelp fremstilles som et alternativ til god lindrende behandling – som om det gjaldt et enten/eller. Men det stemmer ikke. I de land som har legalisert aktiv dødshjelp har det i forkant vært foretatt en opprustning, og ikke en nedbygging, av den palliative (lindrende) behandlingen. Fortsatt hevder motstandere at det ikke er noe behov for aktiv dødshjelp fordi alle kan få god nok lindring. Heller ikke det stemmer.
Kampen mot selvbestemt abort er forlengst tapt i mange land og religionens forkjempere har satt kreftene inn i kampen mot aktiv dødshjelp. Humanistiske verdier taper for et religiøst forankret syn på død og lidelse: Gud skal bestemme når vi skal dø, og han har en mening med vår lidelse. Samtidig er det også blant religiøst troende mange som støtter aktiv dødshjelp – med tillit til at en barmhjertig Gud vil tillate dette. Blant de som stemmer Kr.F støtter en fjerdedel legeassistert selvmord for døende. Men KrFs leder, Knut Arild Hareide, var særdeles klar på at aktiv dødshjelp ikke skal være noe tema dersom regjeringen skal kunne regne med deres støtte.
Hvorfor har ikke flere vestlige land legalisert aktiv dødshjelp? Mye av forklaringen synes å ligge i det politiske spillet som foregår. En liten minoritet av politikere med sterkt religiøst engasjement forhindrer en regulering av lovgivningen i tråd med hva demokratiske prosesser skulle tilsi. Det som skjedde i Sverige relativt nylig er et godt eksempel. Her er assistanse til selvmord i utgangspunktet straffritt. Men leger kan risikere å miste lisensen dersom de praktiserer dette. Blant legene selv er omtrent like mange for som imot slik legalisering, med de eldre og mer erfarne som de mest positive.
Statens medicinsk-etiska råd (SMER) fungerer som et rådgivende organ for riksdagen og regjeringen. Foruten eksperter på filosofi, jus og teologi, består rådet av representanter for helse- og omsorgsyrkene og riksdagsrepresentanter fra samtlige partier. Høsten 2008 oversendte SMER dokumentet Avgöranden i livets slutskede til sosialministeren. Her var en rekke problemstillinger utredet: pasientens autonomi (som ofte innskrenkes), livstestament, terminal sedering (å sove seg inn i døden) og selvvalgt livsavslutning. Rådet anbefalte at legeassistert selvmord eksplisitt skulle legaliseres. Men ingenting har skjedd siden.
Bioetikeren og forfatteren P.C. Jersild, som var medlem av SMER i 20 år, og derved hadde hatt god anledning til å følge med i politikeres behandling av etiske spørsmål, skrev en lederartikkel i Dagens Nyheter (04.04.09), Alliancen och döden. Her anklager han den kristeligdemokratiske sosialministeren for å ”smita runt den demokratiska processen” ved å la SMERs anefalinger vedrørende livets slutt forbli i skrivebordsskuffen. Han beskriver det politiske spillet som foregår i en samlingsregjering: Hvert av partiene kaprer sin hjertesak og prøver samtidig å unngå å tre inn på de andre partienes revir. Kristdemokraterna, et marginalt parti som i følge meningsmålingene ikke ville nådd over sperregrensen på fire prosent hvis det var valg, hadde gjennom en politisk hestehandel annektert omsorgen ved livets slutt. Men dette er hele regjeringens ansvar, poengterer Jersild. Døden angår oss alle. Hele 80% av den svenske befolkningen støtter aktiv dødshjelp.
Regjeringsskiftet nylig, der Kristdemokraterna ikke lenger er med på laget, gir håp i Sverige. Frankrikes president, Francois Hollande, har tidligere lovet å legalisere eutanasi. Han har 90% av folket bak seg. Men den katolske kirken er en sterk motstander.
Det humanistiske verdensforbundet (International Humanist and Ethical Union, IHEU) vedtok alt for 40 år siden å gi sin støtte til aktiv dødshjelp. Amsterdamerklæringen av 9. august, 1974 avsluttes slik: ”We appeal to an enlightened public opinion to transcend traditional taboos and to move in the direction of a compassionate view toward needless suffering in dying ”. Mitt håp er at denne holdningen vil vinne frem og med tiden også få politisk gjennomslagskraft hos oss. Slik at døende kan slippe unødvendig lidelse og få en human og menneskeverdig livsavslutning.
KARI VIGELAND
Tidligere førsteamanuensis ved Psykologisk institutt, UIO
og co-president i Det humanistiske verdensforbundet (IHEU)