Aftenposten klarte ikke å finne plass til dette innlegget som er et svar til Professor i medisinsk filosofi og etikk, Bjørn Hofmann. Hofmann skriver i et innlegg i Aftenposten at enten bør vi innføre bødler, eller så bør vi avstå fra å organisere avliving av borgere, selv om de ber om det. Svaret er skrevet av Ole Peder Kjeldstadli, styremedlemdlem i Foreningen Retten til en verdig død.
At en professor i medisinsk fiolosofi og etikk kan argumentere på den uetiske måten er for meg helt uforståelig. Han gjennomgår riktignok fem argumenter som taler imot innføring av bødler for å imøtekomme uhelbredelige pasienter i en terminalfase. Denne gjennomgangen viser imidlertid at han ikke er godt nok informert om vårt arbeid i kampen for å legalisere selvbestemt frivillig livsavslutning. Dette viser blant annet hans bruk av begrepet «avliving av borgere».
Foreningen Retten til en verdig død arbeider ikke for avliving av borgere, vårt mål er at det skal være et tilbud for alle pasienter som i en terminalfase er utsatt for store lidelser og eller smerter. Det er ikke legen som skal ta beslutningen. I Belgia etter 2002 kan en kompetent og velinformert voksen person ved uutholdelig lidelse i en terminal fase be om dødshjelp på bestemte vilkår. Og dette har bedret den lindrende behandlingen i Belgia.
Canada sier ja til aktiv dødshjelp. California Medical Association har i lang tid kjempet mot dødshjelp fordi de har ment at det er i strid med legers moralske forpliktelse til å gi pasienter den beste mulige behandlingen. Men nå har de endret syn. Valget om å hjelpe noen til å dø er et personlig valg mellom lege og pasient, heter det nå. Og det er bakgrunnen for at foreningen nå har endret holdning, sier president i California Medical Association, Dr. Luther Cobb.
En annen representant fra legeforeningen, Ted Mazer fra San Diego, forteller ifølge San Francisco Chronicle hvordan hans egne holdninger har endret seg. Han var tidligere sterk motstander av legeassistert selvmord, men at holdningene hans endret seg etter å ha erfart hvordan lindrende behandling ikke har vært godt nok for enkelte pasienter, samt måten hans foreldre og svigerforeldre døde på.
Aftenposten skrev for en tid tilbake om en fastlege som var sterkt troende mormon i staten Washington, og han hjalp en kvinne til å dø. Fastlegen kom hjem til kvinnen for å gi henne et antikvalmemiddel så hun ikke skulle kaste opp medisinene. Der, ved sengen, brøt han sammen i hulkende gråt. Men han klarte å si: «Dette står jeg for!»
Derfor håper jeg at norske leger også med tiden kan komme til samme konklusjon. Og at det er retten til en verdig død definert av pasienten i en terminalfase som bør lovfestes.
Min visjon er et samfunn hvor legevitenskap og sykepleie i positivt samspill med etikere og lovgivere kan skape et samfunn hvor alle mennesker kan gå døden i møte med visshet om at det vil åpnes en vei ut av meningsløs lidelse når nettopp dette er vårt høyeste ønske.