Det er ved livets begynnelse og slutt de aller vanskeligste prioriteringsspørsmålene oppstår. Nettopp fordi dette er vanskelige spørsmål, ønskes det åpenhet om hvilke rammer som skal gjelde. Det er avgjørende at vi har åpne debatter om dette, og at vi vet hva vi kan forvente oss i en vanskelig situasjon. I et demokratisk samfunn må politikerne gi dem som jobber i helsesektoren klare rammer og føringer for hvordan tilbudet skal være.
Jeg er veldig opptatt av at pasientens selvbestemmelse skal respekteres, og når retten til selvbestemmelse i prinsippet blir respektert når det gjelder passiv dødshjelp, blir det for meg inkonsekvent å ikke respektere selvbestemmelsesretten når det er snakk om aktiv frivillig dødshjelp i når alvorlig syk med store og uutholdelige smerte i terminalfasen.
Mot denne bakgrunnen vil jeg fremheve at dødshjelp kan være den ultimate livshjelp
Den medisinske utviklingen har gjort det mulig å forlenge liv, og det er her det blir problematisk! Når skal pasienten få lov til å dø. Hvem skal bestemme det?
Dette fører meg over til en bok av den tyske lege Michael de Riddersbok. Han understreker at de medisinske framskrittene de siste 10-årene har hjulpet utallige pasienter til å få et bedre liv, og mange er blitt friske igjen, eller i det minste kan mange oppnå lindring fra uutholdelige smerter samtidig som dette også er bidrag til å forlenge mange pasienters liv uten smerte. Men samtidig har slike medisiner – slik det blir praktisert ved våre sykehus – sine skyggesider.
Altfor mange pasienter holdes kunstig i live med kunstig ernæring. Kunstig ernæring var aldri ment som noe som skulle vare over lengre tid, men i dag holdes mer enn tusenvis av mennesker i live på denne måten uten at det egentlig forlenger deres liv eller gir dem bedre livskvalitet. Snarere tvert i mot. Etter de Ridders oppfatning er dette menneskerettighetsbrudd ved livets utgang, og det er legene som er ansvarlige for det!
De Ridder skriver videre at selvsagt er helbredelse det primære for legene, men samtidig er det etisk likestilt å sørge for en god måte å dø på. Faktisk er gjenoppliving og hele behandlingskjeden en slags selvgående prosess. Mennesket som legene skal hjelpe, har sine egne individuelle forestillinger om liv og død, men dette spiller ingen rolle for legene hevder han. Han sier dessuten at det å dø på en enkel og naturlig måte ikke lenger er mulig i vårt samfunn, til og med på steder hvor det ville være naturlig å forvente det. Døden har for lengst mistet sin naturlighet.
Gjennom en liberalisering av lovgivningen har vi alt å vinne. Et åpent, demokratisk og humant samfunn må kunne forventes å kontrollere bruken og motvirke misbruk på dette området. Respekten for den personlige autonomi og prinsippet om like rettigheter er viktig i denne sammenheng. Innenfor denne rammen bør det humane samfunnet tillate den håpløst syke og hjelpeløse å velge en siste utvei fra et liv i meningsløs lidelse. Den måten enkelte er nødt til å lide og dø på i dag, er barbarisk. Voluntær eutanasi veier tyngst i vektskåla når jeg konkluderer. Og jeg ber om å bli respektert for det!
Foreningen Retten til en verdig død har en visjon, og den er et at vi får et samfunn hvor legevitenskap og sykepleie i positivt samspill med etikere og lovgivere kan skape et samfunn hvor alle mennesker kan gå døden i møte med visshet om at det vil åpnes en vei ut av meningsløs lidelse når nettopp dette er vårt høyeste ønske.