Foreningen Retten til en verdig død[1] ønsker en utredning om selvbestemt livsavslutning i Norge. Vi tror det vil føre til lovendringer som vil gjøre det lovlig å gi dødshjelp til mennesker som for alt i verden ønsker å gjøre slutt på uutholdelig lidelse på verdig vis. Strengt regulert selvsagt, på linje med flere stater i Europa, Amerika og resten av verden.
Vi setter pris på at helsepersonell [2]deltar i debatten med erfaring og kunnskap, men opplever at nevrolog Morten Horn, pediater Anja Lee og de andre som har underskrevet kronikken om selvbestemt livsavslutning i Aftenposten 28. oktober[3], bruker sin autoritet til å stenge for videre diskusjon. Det er uheldig. Døden tilhører oss alle. Leger, sykepleiere, samfunnsøkonomer, sosiologer, filosofer, antropologer, jurister og andre profesjoner, frivillige, pasienter og pårørende bør delta i ordskiftet. Spørreundersøkelser viser dessuten at en stor andel leger og sykepleiere er for aktiv dødshjelp[4]. På den andre siden er problemstillingene som trekkes frem i kronikken 28. oktober reelle. Motsetninger betyr ikke at vi ikke bør snakke om dem. Tvert imot viser det at vi trenger en utredning. Dette kan ikke avgjøres av 52 personer alene nesten 70 % av befolkningen er positive til aktiv dødshjelp[5].
Forfatterne mener at man ikke bør la seg påvirkes av personlige historier. Personlige historier er viktig å hente frem for å minne oss på at det alltid handler om mennesker. Ikke stolthet og profesjonsmakt.
En av disse personlige historier er Siobhan Malone McBarron som lider av muskeldystrofi og jobber for selvbestemt livsavslutning i Irland. Hun var nylig i Oslo på Retten til en verdig døds konferanse for selvbestemt livsavslutning, og avsluttet sin appell slik: Ingen vet bedre enn oss når vi har tålt nok lidelse og når vi er klare til å dra. Døden er ikke det største tapet avliv. Det største tapet er det som dør inni oss mens vi lever, som vårt håp, verdighet og styrke.
Forfatterne ber oss skille mellom meninger og fag. Likevel går de ikke av veien for å ha sterke meninger om hvilke ord vi skal ha lov til å bruke i diskusjonen. Ønsker man en åpen og inkluderende diskusjon, må vi tillate at meddebattantene bruker det språket de selv er komfortable med, og forsøke å tolke hverandre i beste mening. Det er innholdet i ordene som er avgjørende – og det er det få som misforstår. Å påstå at dødshjelp ikke kan være selvbestemt, fordi myndighetene gir kriterier for hvem som kan få det, og legene avgjør om kriteriene er oppfylt, ignorerer hovedpoenget – at dødshjelpen kun kan gis etter pasientens eget ønske.
De har selvfølgelig rett når de syns det er vanskelig å avgrense hvem som skal få tilgang til en slik hjelp. Dette er det heller ikke å forvente at 52 personer skal finne frem til dette alene. Tvert imot er dette er viktig argument for at vi trenger en utredning. Vi kan se på lovverk og regulering i andre land som har legalisert selvbestemt livsavslutning for å få inspirasjon til et godt regulert lovverk har sikkerhetstiltak som fungerer.
At dødshjelpen kan få en aldersgrense, er heller ingen god unnskyldning for å unngå debatt. Dagens helsehjelp har allerede flere aldersgrenser, som medisinsk myndighetsalder på 16 år, kosmetisk aldersgrense på 18 år og muligheten til å be om sterilisering ved 25 år. Aldersgrenser er ikke et argument mot behandling, men en begrensning man må ta hensyn til. Hvilke aldersgrenser som eventuelt vil gjelde for dødshjelp, må behandles i utredningen.
Som sagt må dødshjelpen bygge på et samtykkende ønske. Dersom det skal ytes til personer som har mistet samtykkekompetansen på grunn av alvorlig sykdom, bør det, som i de landene hvor dette er tillatt i dag, være krav om at ønsket er fremsatt mens personen fortsatt kunne samtykke. Vi trenger selvfølgelig også et system som kan avdekke om ønsket er fremsatt under press. Erfaring fra land som tillater dødshjelp, viser at dette sjeldent finner sted. I Canada er det etter hva vi kjenner til, kun avdekket ytre press i én av over 13000 saker. Dette var riktignok ikke press fra pårørende, men fra helsepersonell[6]. At slike saker avdekkes, er ikke et argument for at systemet ikke fungerer. Eksemplene er fanget opp nettopp takket være god operasjonalisering av lovverket[7]. På den andre siden er det avdekket langt flere tilfeller hvor personer presses til å avstå fra dødshjelp og må avslutte livet med ulidelige plager.
Det et vanskelig å ettergi forfatternes påstander når de ikke begrunnes. De påstår for eksempel at antallet som får dødshjelp i Nederland har økt med 10-15 % hvert år. I 2018 valgte ca. 6000 personer i Nederland aktiv dødshjelp[8]. 15 % årlig økning vil tilsi ca. 10500 personer i 2022. Det riktige tallet for 2022 er omtrent 8700 personer[9], ganske nøyaktig 10 % årlig økning. En overdrivelse på 50 % kan være med på å gi folk et unødvendig negativt inntrykk av selvbestemt livsavslutning. En økning vil også anses som normalt da befolkningen får kunnskap om valg. Det samme gjelder påstanden om at personer som ikke ønsker selvbestemt livsavslutning i Canada, nektes palliasjon, medisinsk behandling eller sosiale ytelser. Dette kan ikke dokumenteres fordi det finnes ingen dokumentasjon på dette. Et større problem både i Canada og i Norge er tilgang til palliativ behandling da det er en økende mangel på helsepersonell, noe vi må kjempe for her i landet.
Advarselen om at flere land utvider sine kriterier for selvbestemt livsavslutning og om press for å utvide kriteriene, underkommuniserer og de politiske og juridiske prosessene som ligger bak. Det er riktig at grupper i Oregon ønsker å utvide kriteriene i en ordning som nå krever at personer som velger aktiv dødshjelp, kan ta dødelige medisiner på egen hånd. Det argumenteres blant annet med at ordningen diskriminerer dem som er så syke at de ikke kan løfte eller svelge medisiner.
Når legene til slutt omtaler seg selv som «vi som er opptatt av god dødsomsorg,» insinuerer de at vi som er for selvbestemt livsavslutning, er motstandere av lindrende behandling og god dødsomsorg. RVD har stor respekt for arbeidet disse legene og sykepleierne gjør, og er like opptatt av god omsorg i livets siste fase som legene og alle andre er. Vi som også er opptatt av god dødsomsorg i Norge, har et budskap til politikerne: Dødshjelp er komplisert og omstridt. Dødshjelp må ikke gå på bekostning av annen dødsomsorg, men må være en selvstendig rettighet og en debatt vi må tørre å ta nå. Det er perverst å søke en følelse av moralsk renhet når den oppnås på bekostning av andres lidelse.
Takk for at du tok deg tid til å lese denne artikkelen. Den ble opprinnelig forsøkt publisert som en kronikk i Aftenposten i flere formater, som et tilsvar til lege Morten Horns artikkel: «Dødshjelp omfatter eutanasi og assistert selvmord». Til tross for utfordringer med å få den publisert i sin helhet, ble en kortere versjon av artikkelen publisert der. Vi håper denne teksten kan bidra til å øke kunnskapen om selvbestemt livsavslutning og stimulere til en faglig fundert debatt i samfunnet.
[1] https://aktivdodshjelp.org/
[2] https://sykepleien.no/meninger/2024/10/vil-vi-virkelig-ha-et-samfunn-hvor-mennesker-skal-fole-seg-presset-til-avslutte
[3] https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/0VW3R0/doedshjelp-diskusjonen-maa-bygge-paa-holdbare-faglige-premisser
[4] https://tidsskriftet.no/2019/01/originalartikkel/legers-holdninger-til-aktiv-dodshjelp
[5] https://www.michaeljournal.no/article/2023/02/Nordmenns%20holdninger%20til%20legalisering%20av%20d%C3%B8dshjelp
[6] https://lfpress.com/news/local-news/setback-for-disabled-man-in-legal-fight-over-alleged-mistreatment-by-lhsc hentet 3.11.2024
[7] «Etter nesten et tiår (Canada) er bevisene overveldende for at sikkerhetstiltakene er effektive», Eric Mathison PhD, HEC-C Assistant professor of philosophy at the University of Toronto Scarborough. Foredrag 20. september 2024, Dublin Ireland, WFRTDS conference.
[8] Statista Research Department, Jul 5, 2024https://www.statista.com/statistics/1363041/netherlands-euthanasia/. hentet 3.11.2024
[9] Statista Research Department, Jul 5, 2024https://www.statista.com/statistics/1363041/netherlands-euthanasia/. hentet 3.11.2024