Kari Vigeland, førsteamanuensis ved Psykologisk institutt på UiO, har tidligere forsket på nordmenns holdning til dødshjelp og hvordan man begrunner denne holdningen. I 1996 ga hun ut boken Assistert død – en etisk utfordring, som bygger på et bredere perspektiv og faktagrunnlag.
I teksten som følger refererer hun fra hennes deltakelse i dødshjelpdebatten de senere år. Hun har vært en tydelig talsperson for en oppmykning av norsk straffelov på dette området. Motstandernes argumentasjon kommer frem gjennom hennes imøtegåelse av dem, noen av innleggene deres er også tatt inn i sin helhet.
Et stort flertall av befolkningene i vestlige land (70-90%) ønsker legalisering av aktiv dødshjelp. Legene kommer etter. I de land som har legalisert dette har legene reservasjonsrett (som ved selvbestemt abort). Det er Kari Vigelands oppfatning at det bryter med den allmenne rettsfølelsen at en beskjeden minoritet av politikere skal kunne hindre en lovendring som er ønsket av befolkningen. Slik at lidende og uhelbredelig syke gis en mulighet, etter eget veloverveiet ønske, til å befris fra livet på en skånsom måte. Og som innebærer straffrihet for de leger som er villig til å bistå med dette, innenfor den rammen loven setter.
Teskten som følger er ment å gi et innblikk i hva dødshjelpsdebatten i Norge dreier seg om.