Maria Elisabeth Selbekk og Anki Gerhardsen kritiserer Aftenpostens dekning av aktiv dødshjelp. De mener mediene løfter frem én side, bruker sterke historier og driver opinionen i retning legalisering. Som leder i Retten til en verdig død, og som en som sto Rikke Whelan de Lange nær, opplever jeg kritikken annerledes enn dem.
Det slår meg at vi deler et grunnleggende mål. Vi ønsker begge at mennesker skal leve og dø med verdighet. Spørsmålet er hvem som skal definere hva et verdig liv og en verdig død er. For meg er svaret enkelt. Det er hvert enkelt menneske, ikke staten, ikke legestanden og ikke interesseorganisasjoner.
Når Selbekk og Gerhardsen reagerer på at Aftenposten viser frem enkelthistorier, ber de i realiteten meg og mange andre om å tie. De har et sterkt og tydelig rom i offentligheten. Vi har i nær 50 år forsøkt å få frem erfaringene til dem som ønsker retten til selvbestemt livsavslutning. I svært mange debatter har leger og motstandere fått stor plass, mens vi har fått et kort tilsvar. Nå som mennesker som Rikke står frem med navn og ansikt, omtales det som «propaganda». Det oppleves som urimelig.
Det er heller ikke slik at vi omtaler norsk palliasjon som verdiløs. Tvert imot. Jeg vil bruke resten av livet på å forsvare retten til god lindrende behandling for den som ønsker å leve lengst mulig. Mange opplever smerter som kan lindres, relasjoner som gir mening, og et helsevesen som gjør en viktig jobb i livets siste fase. Det er ikke disse pasientene vår uenighet handler om.
Uenigheten handler om dem som opplever at god lindring ikke er nok. Om dem som lever med tap av funksjon, selvbestemmelse og verdighet i en grad de selv ikke finner akseptabel. Rikke var en av dem. For henne var ikke smertene det verste. Det verste var å miste muligheten til å ta egne valg. Hun ønsket å dø på et tidspunkt som for henne opplevdes riktig, omgitt av sine nærmeste, i sitt eget land. Det var ikke mulig.
Da jeg snakket med Rikke før hun ble mer offentlig, var hun opptatt av to ting. Hun ville beskytte familien sin mot unødig eksponering. Samtidig ønsket hun at stemmen hennes skulle høres, om det så ble det siste hun gjorde. Hun visste at hun tok et valg som ville prege både henne og de nærmeste. Hun ønsket å bli sett som en av mange, som sto i samme situasjon, men som ikke orket offentligheten. Det var et gjennomtenkt og selvstendig valg.
I ettertid har jeg blitt kjent med familien hennes. De er åpne, ærlige og sårbare mennesker som bærer både sorg og ansvar. At noen på avstand antyder motiver bak engasjementet deres, opplever jeg som en hersketeknikk. De fortjener respekt, ikke spekulasjoner.
Rikke var ikke den første som har vurdert å reise ut av Norge for å få avslutte livet på egne premisser. Ole Andreas er et annet eksempel. Jeg brukte mye tid sammen med ham. Han ble ønsket å reiseå reise til Sveits, fordi det norske lovverket ikke ga ham noen reell mulighet her hjemme. Etter flere års kamp fikk han det endelig til i 2025. Når slike historier omtales som enkelttilfeller som ikke bør influere lovgivning, spør jeg meg hvem loven egentlig er til for. For systemet eller for menneskene som lever og dør i det.
Selbekk skriver at dødshjelp ikke er et «nøytralt tema». Det er jeg enig i. Nettopp derfor trenger vi at alle perspektiver kommer frem. De som ønsker å leve lengst mulig med full støtte fra helsevesenet. De som ønsker muligheten til å avslutte livet tidligere. De som er i tvil. De pårørende som står i det. De som angrer, og de som opplever en ro over at et nært familiemedlem fikk gjøre et selvstendig valg.
Gerhardsen peker på at mediene ofte viser frem ressurssterke, velformulerte mennesker. Det stemmer at det ofte er slik. Samtidig er det en grunn til det. Det er krevende å stå frem med sitt eget sykdomsforløp og sitt eget dødsønske. De svakeste og mest sårbare står sjelden fremst. De trenger at noen med krefter igjen våger å ta ordet. Rikke gjorde nettopp det. Det gjør ikke hennes erfaring mindre relevant, men desto mer viktig.
Det er også viktig å ha et historisk blikk. I dag regulerer vi livsavslutning gjennom et lovverk som har røtter langt tilbake i tid, formet i en periode med helt andre medisinske muligheter, en annen forståelse av autonomi og en langt sterkere religiøs påvirkning. Samfunnet har endret seg. Medisinen har endret seg. Folks holdninger til selvbestemmelse har endret seg. Loven har i liten grad fulgt etter.
Når vi peker på dette, er det ikke fordi vi ønsker å avskaffe vern om sårbare grupper. Vi ønsker å modernisere lovverket slik at det speiler dagens befolkning og gir rom for reelt mangfold. For noen er verdighet å leve til siste åndedrag med maksimal lindring. For andre er verdighet å slippe en siste fase de selv opplever som nedbrytende og meningsløs. Begge deler fortjener respekt.
Det bekymrer meg mer at motstanderne har en sterk overrepresentasjon i Stortinget enn at noen sterke enkelthistorier får plass i mediene. Mange politikere viser forståelse i private samtaler, men stemmer annerledes når saken tas opp i offentligehten. Jeg etterlyser modige politikere som er villige til å legge egne personlige meninger til side og lytte til befolkningen. Første steg er en offentlig, bredt sammensatt utredning av selvbestemt livsavslutning i Norge.
For meg handler ikke denne debatten om å presse noen til å avslutte livet. Den handler om å gi mennesker et reelt valg. Jeg vil kjempe like hardt for pasienten som ønsker å leve lengst mulig, som for pasienten som ønsker å avslutte livet på egne premisser når den dagen kommer. Et modent samfunn bør romme hele dette spennet.
Til slutt handler dette om minne og ansvar. Det sies at vi dør to ganger. Først når kroppen dør, og en gang til når navnet vårt ikke lenger blir nevnt. Jeg sier navnet til Rikke hver dag. Vi arbeider for at det en dag skal komme en lovendring, «Rikkes lov», som gjør at mennesker som henne slipper å kjempe mot både sykdom og et utdatert lovverk. Når loven en dag igjen skal moderniseres, håper jeg at også motstanderne vil se tilbake og erkjenne at dette handlet om respekt. Respekt for at verdighet ikke kan defineres én gang for alle, men må få være den enkeltes rett.
Av Anna Cohen Kirah, leder i Retten til en verdig død
Foto: Aftenposten