Debattinnlegg av Oskar Apold Korsbrekke. Denne gir utrykk for forfatterens personlige meninger.
I 2023 ble jeg uteksaminert ved radiografutdanningen ved NTNU i Gjøvik. Min desidert største hjertesak i politikken er legalisering av aktiv dødshjelp, særlig assistert livsavslutning, som er lovlig i Sveits under visse forutsetninger. Jeg er medlem av foreningen retten til en verdig død, som er en frivillig organisasjon som jobber for å legalisere aktiv dødshjelp i Norge. Grunnen til at jeg har en vanvittig stor lidenskap i denne debatten er sammensatt. Jeg er helsepersonell, det er mange fæle sykdommer vi mennesker kan få. Mine besteforeldre ble blant annet 96 og 102 år gamle og vi kommer til å få en aldrende befolkning fordi utviklingen innenfor medisin og forskning går vanvittig fort. Dette er ikke noe negativt, men det er viktig å diskutere dette på en ordentlig, ærlig og saklig måte.
Som helsepersonell har jeg møtt noen alvorlige syke pasienter som har gjort et dypt inntrykk på meg som menneske. Noen av dem er svært alvorlig syke. Det kan være pasienter med langt-utviklet demens, ALS, Parkinson, kreft, MS, KOLS, lungefibrose, leversvikt, dialysepasienter, hjertesvikt og hjerneslag for å nevne noe.
Et menneske med en alvorlig sykdom kan leve lenge med sykdommen, og likevel opprettholde god livskvalitet. Det kan allikevel antas at det vil komme et punkt der livet kanskje ikke er verdt å leve lengre. Da kan aktiv dødshjelp være en slags utgang for personer i sårbare livssituasjoner, som vil ha frihet til å bestemme over sin egen skjebne, uten at de føler seg presset ved valget sitt. Ditt liv, din kropp, din død og din avgjørelse.
Jeg vil at Norge skal lære av Sveits, der selvbestemt dødshjelp er tillatt under visse premisser. Sveits er i tillegg, det eneste landet i verden som tilbyr aktiv dødshjelp til utlendinger som oppfyller visse krav. Sykdommer bryr seg ikke om landegrenser og mange må kanskje dessverre avslutte livet sitt i Sveits for tidligere enn nødvendig, slik at de skal klare den lange flyturen til det vakre, steinrike alpelandet. Jeg mener at dersom alle land i verden legaliserer aktiv dødshjelp, hjelper vi Sveits på å være med på en dugnad der alle har rett til å avslutte livet sitt i eget hjemland.
Norge er ut utrolig bra land å bo i på nesten alle mulige måter. Vi har gode velferdsordninger, frihet, ytringsfrihet, trygghet og demokrati. Men vi har fortsatt ingen makt over vår egen død dersom vi blir alvorlig syke. Dette er noe jeg ønsker å grunnlovsfeste. Døden kommer til alle, og det er ingen som kommer til å overleve døden eller slippe unna den. At aktiv dødshjelp ikke er lov i Norge, er for meg totalt ubegripelig, og ganske provoserende.
Personlig mener jeg at dette er et slags «hår i suppa» med å bo i Norge. Ingen har valgt å bli født, men jeg mener at vi må kunne velge selv når vi skal få lov til å dø dersom vi blir alvorlig syke. Vi bor i et land der vi kan kjøpe sigaretter til oss selv hvis vi vil det, og storrøyke til vi får lungekreft og kols. Men hvis vi havner i en slik situasjon, er det ikke lov for oss å bestemme selv når vi kan få hjelp til å dø på en verdig måte. Dette er for meg helt vanvittig å tenke på.
Demens er en annen sykdom som veldig mange er redde for. Jeg har møtt mennesker i klinikken/ på jobb som har sagt rett ut at de vil heller dø enn å leve med en demenssykdom. Dersom vi får en lov i Norge at vi kan skrive under på et livstestament, mens vi enda er samtykkekompetente, kan vi få hjelp til å dø istedenfor å få en uverdig alderdom.
Vi må faktisk få lov til å bestemme over egen kropp og eget liv når det er totalt urealistisk at livet kan bli bra. For enkelte mennesker, kan døden faktisk være en lettelse og det beste som skjer dem. Hvis jeg hadde blitt lege selv, tror jeg at jeg ikke hadde hatt noe som helst problem med å hjelpe folk å dø. Dersom dette blir legalisert, kan legene som ikke vil utføre bistand i legemiddelassistert selvmord trekke seg fra dette.
Jeg mener vi som nasjon, folkeslag, og politikerne våre er blitt livredde for å ta denne diskusjonen bare fordi «dette er en følsom debatt». Jeg opplever at svært få tørr å ta denne diskusjonen i politikken. Hvis jeg skulle utdannet meg til lege, ville jeg tenkt at jeg vil hjelpe folk som er i en krise, og råde dem til å leve sunt. Men jeg kan ikke bestemme hvordan pasientene skal leve livene sine. Jeg mener at palliasjon er bra, og at dette er absolutt ikke noe vi skal slutte med. Men palliasjon er ikke den eneste løsningen.
Som helsepersonell, enten man er for eksempel lege eller sykepleier må man forholde seg til døden på en eller måte i jobbhverdagen, fordi det dør folk hver eneste dag. For de som lider av for eksempel bukspyttkjertelkreft med metastaser (spredning av kreft til andre organer) eller ALS, kan de oppnå en bedre tilstand ved å åpne en bryter slik at de får en overdose av et narkosemiddel, altså et barbiturat som heter natriumsodiumpentobarbital. Dette narkosemiddelet bruker veterinærer til avliving av dyr, og dette brukes i tillegg til aktiv dødshjelp i Sveits.
Å ikke tillatte dødssyke mennesker i Norge i 2026 å sovne inn stille og rolig på denne måten, når livet er vanskelig nok fra før, er noe jeg synes er helt sprøtt. Som menneske, mener jeg at veterinærer som avliver kjæledyrene våre, er snillere mot kjæledyrene enn politikerne i Norge er mot sine syke borgere.
Forfatter: Oskar Apold Korsbrekke (27)
Ønsker du å dele dine meninger om selvbestemt dødshjelp i et debattinnlegg på våre nettsider? Send en mail til post@aktivdodshjelp.org.